Hvor ble det av flaggene 8. mai?

Jeg har en nabo som er veldig flink. De flagget for frigjørings- og veterandagen, og ellers også på andre flaggdager. Men 8. mai var det ellers skralt med flagg som vaiet.

Det er skuffende og deprimerende at så veldig mange i Norge ikke tar inn over seg og feirer det demokratiet og den friheten vi har og som vi lever i. Det virker i hvert fall ikke slik utad.

Vi kåres jo stort sett til det stedet i verden med best demokrati, størst frihet, frihet til å si sin mening og frihet til å være den man vil være. Vi lever også i fred – enn så lenge.

At ikke den unge generasjonen helt har tatt dette inn ennå, det kan jeg være med på å forstå. Det tok noen år av mitt eget voksenliv før jeg skjønte betydningen selv.

Men, at voksengenerasjonen lar flagget støve ned i boden, det får jeg bare ikke til å gå opp. Jeg møtte en bekjent på butikken 8. mai. Der i gården ble ikke flagget satt opp fordi ikke naboen gjorde det.
Hva i alle dager skal det bety? Er vi avhengig av en slags akspet fra naboen for å flagge for dagen vi feirer fred, frihet og våre veteraner?

Gledelig var det derimot at oppmøtet var større enn på flere år på Sole i Stange, der bautaen over de som ga alt under 2. verdenskrig står. For det meste veteraner og noen nysgjerrige så på da ordføreren la ned krans. Etterpå kjørte vi til Stange kirkegård og la ned blomster på Kristoffer Sørli Jørgensens grav med hans foreldre som stadig tilstedeværende vitner. Det møtte om lag 10 personer – stort sett veteraner fra internasjonale operasjoner.

Familien takket både kommunen og veteranene for ikke å glemme Kristoffer og ikke minst ikke å glemme familien.

Men jeg er stygt redd for at generasjonen som vokser opp og svært mange voksne også enten ikke bryr seg eller rett og slett bare glemmer å vise takknemlighet overfor de som ga alt, de som har ofret mye eller glemmer å vise takknemlighet for å leve i det som faktisk er et velfungerende demokrati.

Hvor lenge kommer vi til å ha det slik, hvis folk ikke bryr seg?

På ettermiddagen 8. mai møtte jeg sammen med mange andre i Strandgateparken i Hamar Det kom veteraner, familier og andre for å feire denne frihetsdagen. Sammen med oss møtte en veteran som er inne i sitt hundrede år. Som 99-åring karret han seg ut av boligen, tok en drosje til sentrum og fikk med seg sin 81. frihetsdag siden 2. verdenskrig.

Fremdeles gledet han seg over et fritt Norge.

Det bør vi andre også gjøre.

Få frem flagget ved neste korsvei, folkens.

Fred og frihet er absolutt ingen selvfølge lenger.